Langfredag, 2. april 2021
Tekst: Lidelseshistorien etter Johannesevangeliet. Joh 19,2a.23-24
«Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hans hode….» (Joh 19,2a)
«Da de hadde korsfestet Jesus, tok de hans klær og delte dem i fire deler, en til hver. De tok også kjortelen, som var uten sømmer, vevd i ett stykke fra øverst til nederst. Da sa de til hverandre: «La oss ikke skjære den i stykker, men heller kaste lodd om hvem som skal ha den.» (Joh 19,23-24a)
Disse to detaljene fra Langfredagens lesning inneholder skjulte tegn som for troen åpenbarer at Jesus virkelig var den Messias, Israels brudgom, som Guds folk så lenge hadde ventet på. Han var virkelig brudgommen som skulle ta hele menneskeheten til ekte, alle som tror på hans navn, altså Kirken, Guds Israel, Kristi trolovede og Kristi brud.
Men hvordan skulle vi kjenne ham igjen? Ja, hvordan var det i et jødisk bryllup på Jesu tid? Hvordan kunne man se hvem som var brudgommen blant alle de festkledde gjestene?
Etter jødisk tradisjon var brudgommen på sin bryllupsdag konge for én dag. Brudgommen bar derfor en krone på hodet. Ville man finne ut hvem som var brudgommen i bryllupsfesten, måtte man se etter mannen med kongekronen på hodet.
Slik også i bryllupet på Golgata denne fredagen. Ved å krone Jesus med en tornekrone, ville soldatene håne og latterliggjøre Jesus som konge. Men for troens øye ble dette et tegn som gjorde det lettere å gjenkjenne Jesus , ikke bare som Kongen, men også som Brudgommen.
Etter jødisk tradisjon var brudgommen på sin bryllupsdag ikke bare konge for én dag, men også prest for én dag. På bryllupsdagen fikk han bære den hvite prestedrakten. Til den hørte en kjortel, vevd i ett stykke og som ikke på noen måte måtte deles eller rives i stykker, jf. 2 Mos 28,31-32; 3 Mos 21,10.
Da soldatene på Golgata delte Jesu klær mellom seg, kastet de lodd om kjortelen, ikke av respekt for Toraens ord om at den ikke skulle deles, men kun av praktiske grunner. For dem ville kjortelen ganske enkelt bli ubrukelig om den ble revet i fire deler. Uten å ane det, oppfylte derved soldatene Toraens ord og pekte på Jesus som Israels brudgom.
Slik lar Skriften det skinne klart igjennom for troens øye at Jesus virkelig var folkets konge, brudgom og yppersteprest. På Golgata kors og trone feiret Guds Sønn denne langfredagen sin etterlengtede bryllupsdag! Timen var kommet da han skulle bære seg selv fram som offer for Gud for å vinne sin brud. Med henne ville han gå inn i brudekammeret, tabernaklet, templets aller helligste, ja himmelen selv, til Lammets evige glede og himmelske bryllupsmåltid.
Jesus er Brudgommen vi har ventet på! Nå er han kommet! Hver Herrens dag innbys vi til det hellige bryllup, eukaristien, der Jesus igjen og igjen gir seg til oss og lar seg forene med oss. Brudgommen forenes med sin Brud!
Skjærtorsdag, 9. april 2020
Tekst: Joh 13,1-15, med vekt på v. 12-15.
«Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» (Joh 13,12-15)
I skapelsen fikk den første mannen, Adam, alle skapningers herre og konge, Eva som sin elskede brud. Hun var «mor til alle som lever» (1 Mos 3,20), altså hele menneskeheten. Etter syndefallet ser vi Davids sønn etter kjødet, den vise og mektige kong Salomo, prøve seg på det samme for å sikre sitt verdensrike. Han øste ut sitt liv til sine tusen hustruer og medhustruer til han ble delt i sitt hjerte og tok skade på sin sjel. (1 Kong 11,3-4)
Den siste Adam, Davids Sønn etter løftet, Herrens tjener og Salvede konge, utøste også sitt liv i kjærlighet til hele verden (Jes 52,13-53,12; Sal 22). Ja, Paulus sier at Jesus «uttømte seg selv» på korset (Fil 2,7) for å vinne oss tilbake som sin brud og ta oss til ekte. Påskedag stod han opp og kalte oss til dåpens hellige bad til syndenes forlatelse. Nybadet, hellig og ren skulle bruden føres fram for ham i herlighet som hans fullkomne, forlovede jomfru. (Ef 5,26; 2 Kor 11,2ff) Det var dette Herren viste fram mot under det siste påskemåltidet da han forbilledlig bøyde seg ned og vasket disiplenes føtter.
«Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre», sa Jesus etter at han hadde vasket føttene deres. Mot slutten av måltidet gjentok han det med litt andre ord og sa: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» (Joh 13,34) Midt under måltidet sa han rett ut hva både fotvaskingen og dette nye budet dypest sett innebærer for oss som ved troen og dåpen er hans søsken og disipler. Han foregrep langfredagen og fullendelsen og gav oss seg selv, sitt legeme og blod, i brød og vin med dette nye budet som sitter i ryggmargen hos alle kristne:
«Gjør dette til minne om meg».
Ordene peker fram mot korset – kongetronen - der vår tornekronede konge og brudgom blodig ble spikret opp dagen etter. De peker fram mot korsets og eukaristiens underlige vigselsliturgi der Brudgommen tar oss til ekte med tre ord som får forhenget i tempelet til å revne i to, fra øverst til nederst: «Det er fullbyrdet!». Slik gav Universets skaper og konge seg selv for Kirken, sin elskede brud (Ef 5,26ff) og vant henne tilbake til seg i den nye pakt i sitt eget blod (Jer 31,31ff). Her, midt i eukaristien, kulminerer Bibelens og frelseshistoriens store ekteskapsdrama. Det begynte med Adam og Eva og når sitt mål med Jesus og Maria i Lammets bryllup. (Åp 19,7). Her og nå og allerede ennå ikke.
Jesus sier at vi skal gjøre mot hverandre nettopp det han gjorde mot oss på Golgata Langfredag og som han allerede skjærtorsdags kveld gav oss i og med brødet og vinen. Han elsket oss til det siste av inderlig lengsel etter å dele nettopp dette bryllupsmåltidet med sin elskede. (Luk 22,15) Jesus tørstet virkelig etter å forenes med oss (Joh 4,7; 19,28). Han, livets kilde, ville gi sin elskede livets vann i bryllupsgave (Åp 22,17) så han selv også kunne drikke av hennes kilde (Høys 4,15, Ordpr 5,18). Han kunne ikke vente lenger. Endelig var hans time kommet, den timen han i bryllupet i Kana bad sin mor holde ut til og se fram mot. (Joh 2,4; jf. 19,34)
Jesus døde altså av kjærlighet til sin elskede. Han uttømte seg selv og gikk inn i brødet og vinen. Slik gav han oss, bruden, sitt eget sanne legeme og blod å spise og drikke. Kjærlighetens apostel, Johannes, blir ikke trett av å gjenta det: «Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken». (1 Joh 3,16).
Det var dette Mesteren dypest sett ba oss om å gjøre denne skjærtorsdagskvelden. Dette var budskapet da han bøyde seg ned og vasket disiplenes føtter før han takket og brøt sitt legeme og sa: «Gjør dette til minne om meg.». Forenet med Brudgommen er vi, bruden, hans eget legeme. Og hver for oss er vi lemmer på det samme legeme og bærer hverandres byrder – i kjærlighet og evig takk til ham som gav sitt liv for oss og til oss. Vi er grener på ham som er vintreet. Vi er grener som skal bugne av vintreets frukt! Men uten ham kan vi ingen ting gjøre. (Joh 15,5) Slik er nådens liv i den nye ekteskapspakten (Jer 31,33). Slik vinner Kristus skikkelse i oss.
Derfor samles vi til den hellige messe og til Lammets bryllupsmåltid på Skjærtorsdag og hver Herrens dag, ja, så ofte vi kan. Vi samles i yr bryllupsglede, for her er vår brudgom og vårt evige liv! Her forenes vi med brudgommen, vår elskede, i hans brudekammer. Her får vi del i det fullkomne offer. Her får vi del i kjærligheten som gir sitt liv for sine søsken, og dermed samtidig gir det tilbake til ham og Faderen. Her lærer Mesteren oss å bøye oss ned og vaske hverandres føtter.
Skjærtorsdagskvelden hører vi gjenklangen fra Palmesøndagens Hosianna-rop: «Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg…» (Sak 9,9a)
Lammets bryllupsbord er dekket med kjærligheten som er bedre enn vin (Høys 1,2). Og Ånden og bruden sier: «Kom!» (Åp 22,17)
Palmesøndag, 5. april 2020
Tekst: Matt 21,1-11, med vekt på v. 4-5.
«Og dette skjedde for at profetens ord skulle gå i oppfyllelse. Det heter jo: «Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel, på lastedyrets fole» (Matt 21,4-5)
Jesus sa aldri rett ut at han var Messias. Han forbød også andre å si det. Det var en forseglet hemmelighet inntil han Palmesøndag red inn i kongens by, Jerusalem, og helt bevisst gav folket et utvetydig tegn. Derfor ropte folket «Hosianna, Davids Sønn!». De kjente profetien. De forstod tegnet.
Endelig var han som skulle komme ridende inn i byen på lastedyrets fole kommet! Det skjedde på samme måte som Davids sønn, Salomo, i sin tid inntok byen som konge på sin fars muldyr (1 Kong 1,33ff). Endelig var Messias kommet! Palmesøndag lar Jesus seg for første gang åpent hylle som Israels salvede konge, ja, Kongenes Konge. Men han gråt i sitt hjerte (Luk 19,41), for han visste at det gamle troløse Jerusalem få dager senere ville rope «Korsfest! Korsfest!»
(jf. Luk 9,31).
Men som den første Adam ikke bare var konge, men også Evas brudgom, slik handler inntoget i Jerusalem også om den annen og siste Adam som Brudgommen. «Si til datter Sion», sier profeten Sakarja: «Se, din konge kommer til deg,…». «Datter Sion» - Jerusalem - er bruden Herren i sin barmhjertighet og trofasthet nå er kommet for å ekte. Jesus rir inn i byen for å gi sitt liv for sin elskede på korset, sone all hennes synd og bli hennes brudgom til evig tid.
Her er mer enn Davids sønn, kong Salomo, i all sin prakt og med alle sine bruder (1 Kong 11,3) i sitt jordiske Jerusalem. Her er mer enn Sjulam, bruden i Salomos Høysang. Her kommer Kongen og Brudgommen til oss og skaper oss på ny og gjør oss til «det himmelske Jerusalem» (Hebr 12,22), «gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom» (Åp 21,2).
Så innbyr han oss til Lammets bryllup (Åp 19,7) – ikke som gjester, men som Bruden. Vi er den nye Eva, hans elskede. Vi er bein av hans bein og kjøtt av hans kjøtt, tatt ut av hans side på korset (1 Mos 2,23; Joh 19,34). Han kaller oss – Guds Israel – Kirken – Maria - inn til den evige bryllupsgleden – ett med ham som hans eget legeme!
Så følger vi ham inn i Den stille uke. Hosiannaropene stilner når han rir inn og renser sitt tempel. Men allerede skjærtorsdag vil han samle oss – sin kirke på jorden - i himmelen. Han samler oss til sitt store gjestebud - Lammets bryllupsmåltid!