Misjonærene av Den hellige familie (MSF)

Fra "Den katolske kirke i Nord-Norge - under MSF-overhyrder i 75 å5 - 1931-2006", av Torbjørn Olsen, utgitt av Tromsø stift 2007,
s. 13-18.

Ved å overlate Nord-Norge til MSF kunne Kirken i Norge drives slik det foregikk i Stillehavet, ved at ulike ordenssamfunn fikk det fulle og hele ansvar for hver sine øyer: Picpuspatrene overtok samtidig Midt-Norge. Tanken var at mens tyske picpuspatre skulle være i Midt-Norge, var det hollandske MSF-patre som skulle ta seg av Nord-Norge. Men slik gikk det ikke. For MSFs generalråd hadde 8. april 1931 besluttet å reservere sine hollandske prester for misjonen som i 1932 skulle pågynnes i Batavia (nå Jakarta/Indonesia). Slik falt det også på tyske prester å dra til Nord-Norge. [...] 

13. november fikk misjonærene beskjed av generalen om å gjøre seg klar til avreise. [...]
Lørdag 5. desember ble pater Johannes Starke MSF utnevnt av Propagandakongregasjonen til kirkelig superior for Nord-Norge. 

Om MSFs virke i Narvik   i "Kristus Konge - kirken. 25 år" av Magnus Pettersen

Fra brosjyren "Kongregasjonen av Misjonærer av Den Hellige Failie", Éditions du Signe, 2011.

Kongregasjonen av Misjonærer av Den Hellige Familie (MSF)

Ordensfallesskapet Misjonærene av Den Hellige Familie ble grunnlagt av den franske presten Johannes Berthier som følte seg drevet til å gi Kirken nye misjonærer. Ordene «høsten er stor, men arbeiderne få; så be høstens herre om å sende arbeidere for å høste» (Mt 9, 37-38) rørte ham. I hans levetid var det mange som aldri hadde hørt om Kristus.

Han ønsket å gi mange misjonærer til Kirken og derfor grunnla han vår kongregasjon i 1895.

Regelen til Misjonærene av Den Hellige Familie binder alle medlemmene til en trefoldig karisma.

Den første karisma er at alle medlemmene er misjonærer og må derfor vie seg til «alle langt borte, til enhver som vår Gud og Herre vil kalle» (Apg 2, 39) De misjonærer som sendes til de langt borte har et vidt spekter av misjonsgjerninger. Personer kan være langt borte sett fra troens synsvinkel enten de bor i andre land eller i vårt eget ved å være langt borte fra Gud. Hver enkelt provins forplikter seg til å definere misjonsoppgaven til sine medlemmer.

Den andre karisma som kongregasjonen har er den pastorale omsorg for kirkelige kall. Dette er en forespørsel fra Kirken som haster på grunn av mangelen på åndelige kall nesten overalt. I noen deler av verden viser denne mangelen seg på dramatisk måte. Likevel søker ikke Misjonærene av Den Hellige Familie kun kandidater til den kirkelige tjeneste. Konstitusjonene sier at medlemmene også skal vie dem som allerede arbeider i Kirken spesiell pastoral og menneskelig omsorg.

Kongregasjonens tredje karisma er deres forpliktelse til å gi pastoral omsorg for familier. Med dette mandat svarer Misjonærene av den Hellige Familie ikke bare på deres egen regel, men også på en inntrengende appell fra pave Johannes Paul II til vår kongregasjon i 1995.

I flere tiår tilbrakte han sommermånedene på La Salette. Daglig feiret pater Berthier Messe, hørte skriftemål i flere timer og prekte for pilegrimene, han prekte og forkynte stadig på ny budskapet fra Vår Frue av La Salette. Ved helligdommen var det mangel på personell på grunn av pengemangel og derfor måtte pater Berthier gjøre en mengde arbeidsoppgaver for å ta seg av pilegrimene. Dette betød at han ved siden av sine omfattende oppgaver som prest også måtte utføre enkelt fysisk arbeid.

På grunn av de store snømengdene i vintersesongen var det mange pilegrimer som ikke kunne nå helligdommen ved La Salette, og derfor reiste pater Berthier og besøkte mange sogn rundt om i Frankrike for å misjonere og gi åndelig veiledning.

Det var i hovedsak to mål som konstant gav føde til pater Berthiers tanker og handlinger. Han ønsket å formidle budskapet fra La Salette til mennesker for å lede dem til Gud. Samtidig var han urolig for mangelen på misjonærer for å spre budskapet.

Evangeliets ord: «Høsten er stor og arbeiderne få; så be høstens herre om å sende arbeidere for å høste» (Mt 9, 37-38) var konstant i hans tanker og de dominerte hans liv. Han lengtet etter å se antallet misjonsprester øke.

I løpet av den perioden han arbeidet ved helligdommen holdt han mange retretter og folkemisjoner og møtte ofte mange unge menn som ønsket å bli prester, men som ifølge folks vanlige oppfatning på den tiden var for gamle til å studere. Dette var grunnen til at han startet et seminar for sene kall. Dette prosjektet ble ikke godkjent av hans overordnede i kongregasjonen.

Pave Leo XIII derimot ba pater Berthier om å fortsette sitt arbeide for sene kall. Det var derfor han i alder av 55 reiste til Grave i Nederland, nær Nijmegen, hvor han den 28. september 1895 grunnla Instituttet for sene kall, som senere, etter Den hellige stols godkjennelse, ble vår kongregasjon.

Starten i Grave var vanskelig og full av skuffelser. Med en stor tillit til Gud og fast besluttsomhet arbeidet pater Berthier med å forme sine misjonærer. Han fikk mulighet til å være tilstede ved de første prestevigslene før han døde den 16. oktober i Grave. I 1908 var instituttet fremdeles ganske ungt, men hadde allerede forberedt flere misjonærer som kunne ta på seg oppgaven med å fortsette pater Berthiers virke. Selv støttet han sin unge ordenskommunitet og dens virke ved forbønner fremfor Gud.

Alle bildene fra arkiv til "Posłaniec Świętej Rodziny" og p. Rafał Ochojski MSF

Pater Jean Berthiers bønn for misjonærer